New article about Indymedia (in norwegian)
Indymedia for alle
Kronikk trykket i Klassekampen
Av Egil G. Skogseth
Indymedia har ønsket å gjøre folk i stand til ”a bli mediene”. Har de lyktes?
Helt fra starten i 1999 i Seattle under demonstrasjonene mot WTO har Independent Media Center fylt to roller. Indymedia har både vært et koordinert uttrykk for eksisterende uavhengige og ikke-kommersielle medier, og den nye globaliseringskritiske bevegelsens informasjonskanal. I tråd med sine anarkistiske organisasjonsprinsipper framholder Indymedia at uavhengig betyr flat nettverksstruktur hvor avgjørelser tas ved konsensus, kombinert med en åpen invitasjon til brukerne til direkte deltagelse i nyhets og menings produksjon.
Samtidig som de anerkjenner sosialismens entusiasme for mediene som redskap for dem som ønsker sosiale endringer, avviser Indymedia marxist-lenninistisk/trotskistisk instrumentell tilnærming: Media som overfører av Partiets ideologi til folket. Men den ideologiske miksen stopper ikke der: Inspirert av liberalistisk opplysningstankegods jobber Indymedia for å tilrettelegge åpne fysiske og medierte rom for informasjonsutveksling og diskusjon – felles allmenninger. Her kan deltakerne fritt kritisere for eksempel utgangspunktet for Indymedia: Dagens (ny)liberalisters deregulering av mediesektoren, med påfølgende konsentrasjon av eierskap, innfallsvinkler og meninger. Av praktiske inspirasjonskilder (som til dels også er en del av nettverket) vil jeg framheve bevegelsene for fri programvare og for åpen kildekode, de mexicanske Zapatistene og Åpen kanal-bevegelsen. Selv om de venstreorienterte aktivistjournalistene er i flertall, har mangfoldet i tilnærminger resultert i at flere ideologier og lokale identiteter er representert i dagens omlag 150 redaksjonskollektiver (noen er inaktive).
Indymedias mål, ”å bemyndiggjøre folk til å bli media”, ligger tett opptil deltakerdemokratiske idealer. Denne tradisjonen framholder at borgerne skal ha mulighet til å presentere sitt syn i (og dermed kunne påvirke) den demokratiske beslutningsprosessen, og da særlig i saker som angår dem selv. Dette skal også kunne skje i form av at borgerne selv ”blir media” ved å produsere sine egne medietekster.
Hvilke strategier har så Indymedia valgt for å oppnå dette? For det første disponerer de fleste redaksjonskollektivene et redaksjonslokale med varierende mengder utstyr, åpent tilgjengelig for allmennheten. Ressurssterke kollektiv tilbyr også opplæring på sine mediesentre. Medlemmene i kollektivet tilrettelegger og bidrar på den lokale Indymedia nettsiden og eventuelle andre mediekanaler kollektivet har tilgang på. Her går Indymedia betraktelig lenger enn hierarkisk organiserte mediebedrifter, men tilbudet blir primært benyttet av de mest resurssterke aktivistene.
Viktigere er da at Indymedia setter sin Web-baserte åpne publiseringstjeneste i sentrum for hele prosjektet. For å bidra med egne saker på Newswire eller kommentere andre sine saker trenger man kun tilgang på Internett samt språklige ferdigheter. I stede for tradisjonelle mediers enveiskommunikasjon blir dermed Indymedia (når det fungerer optimalt) en arena for deltagelse og dialog. Dette betyr at aktivister og andre borgere kan ytre seg til et relativt stort antall lesere/brukere uten å bli verken redigert eller sensurert. I tillegg til å komme ett hakk nærmere realisering av idealet om at alle kan være media, åpner strategien til Indymedia for alle typer tekstlige genrer, ikke bare nyhetsjournalistikk. Implisitt i deres strategi og mål ligger det også et ønske om å bryte ned skillet mellom journalist og borger.
Her begynner imidlertid problemene å melde seg. For det første er det et misforhold mellom festtalemålsetningene og realitetene. Organisatorer i Indymedia jeg har intervjuet sier gjerne både at Indymedia skal være for alle samtidig som det skal være et rom hvor ”aktivister kan snakke med andre aktivister”. Når Indymedias aktivistjournalister skal få ”de andre” – de som blir marginalisert i tradisjonelle medier – i tale, så er det som oftest aktivister i de sosiale bevegelsene det er snakk om. Dette er ikke problematisk i seg selv, men både bidragsyterne og kildene utgjør et ganske begrenset utvalg av ”alle”.
Denne orienteringen påvirker også utformingen og innholdet i nyhetssakene. At Indymedia forkaster objektivitetsidealet til fordel for en intersubjektiv tilnærming til sannhet virker fornuftig. Verre er det med relativismen de legger til grunn, og deres eksplisitte krav om at leserne må være kritiske til det de leser på Indymedia. Når dette i praksis vil si at det er en forutsetning (om enn ikke nødvendigvis nok) med høyere utdannelse for å kunne sortere skitt (propaganda og ville konspirasjonsteorier) fra kanel (for eks. effektiv dekning av politivold i demonstrasjoner) beveger prosjektet mot det elitistiske.
Andre problematiske momenter er ekskluderende venstreradikal sjargong, ukritisk sympati med de sosiale bevegelsene og en kaotisk nedbrytning av skille mellom kommentar og reportasje, kilde og journalist. Avslutningsvis, når en av Indymedias mest sentrale teknikere, Australske Matthew Arnison, anslår at kun en prosent av brukerne av en Indymedia nettside bidrar, så er det nærliggende å konkludere at de har et godt stykke igjen før de klarer å få andre en resurssterke aktivister til å ”bli media”.
For å bli noe mer en motoffentlighet må antakelig Indymedias løsne på båndene til den globaliseringskritiske bevegelsen, og forsøke å rekruttere bidragsytere utenfor de politiske aktivistenes rekker. Videre vil jeg tro at en mer oversiktlig inndeling mellom nyhetssaker som følger noen grunnleggende journalistiske prinsipper på den redaksjonsstyrte midtkolonnen (på hjemmesidene), og meningsinnlegg på Newswire ville fungere bedre enn dagens ”hummer og kanari-tilnærming”.
